Livet er verdt prisen av en kule. Rundt en krone. Bosnieren Enes Topalovic synes ikke han klarer å få uttrykt opplevelsene under krigene i det tidligere Jugoslavia godt nok i en samtale på norsk. Men med et forfatterskap på tre romaner, to novellesamlinger og to diktsamlinger, har han fått ut en del. Nå kommer novellesamlingen Bankingen fra graven.

Novellesmalingen som først ble lansert på bosnisk i 2006/2007 inneholder tre prisbelønte noveller. Siden den gang har forfatteren skrevet flere noveller som vil være inkludert i den norske oversettelsen. Veldig mye av forfatterskapet til Topalovic omhandler krigene i det tidligere Jugoslavia, kriger han virkelig fikk kjenne på kroppen. Bankingen fra graven er delt inn i tre deler: Fedrenes hvisking, Hemmelighetens makt, og Når ironien dreper.

Tragisk og komisk
- Fortell litt om de tre delene i novellesamlingen.
- Første del har han hentet forellinger opp fra historien, fortellinger som forfedrene har ført videre til sine etterkommere. Andre del består av litt merkelige historier om mennesker med spesielle evner og egenskaper som er vanskelige å forklare med vitenskapelige metoder. Folk med en energi som gjør at de kan hjelpe folk med sykdommer.
- Nærmest som Snåsamannen?
- Ja. Siste del, Når ironien dreper, er historier fra krigen som er både humoristiske og tragiske. Noe er så tragisk at det nesten blir komisk, forklarer Topalovic.

Vanskelig å finne ord
Det var krigen som gjorde at læreren Topalovic begynte å skrive. Det er når han prøver å finne ord for å forklare krigen at han kommer inn på betraktninger om verdien av et liv.
- Den som ikke har opplevd krigen vet ikke hvor mye livet er verdt. Det er så lett å miste livet. Et feil skritt, et lite blunk, og alt er borte. Det kan ikke forklares. Livet koster en kule fra et gevær, kanskje rundt en krone. Huset koster en granat, kanskje rundt en tusenlapp. Jeg kjente at mitt folk i Bosnia var sviktet av verden, et verdenssamfunn som etter andre verdenskrig lovte at folkemord aldri igjen skulle gjenta seg i Europa. Men det bosniske folket ble overlatt til seg selv, og skulle utryddes, særlig Bosniakker. I Srebrenica, som var under FN sin beskyttelse, drepte serberne åtte tusen bosniere. De drepte alle menn fra seksten til sytti år, selv etter at folk hadde overgitt seg. Det er faktisk det samme som Hitler gjorde med jødene. Vi var under embargo, og hadde ikke lov å skaffe våpen til å forsvare oss. Men serberne hadde alle våpnene fra den tidligere jugoslaviske armeen. På slutten av de grusomme forbrytelsene måtte verden reagere, forklarer Topalovic. Han er imidlertid fast bestemt på at det fortsatt ikke er rettferdighet i hjemlandet.
- Krigsforbrytere har fremdeles makt, og bestemmer over overlevende ofre. Tenk om Hitlers generaler gjorde det samme med overlevende jøder etter andre verdenskrig? Nei, det ville vært utenkelig. Men i Bosnia er alt mulig, sier Topalovic oppgitt.

Klar for nye tema
Det var først under de siste månedene av krigen at han med hjelp fra FN klarte å komme seg ut av det krigsherjede området. Det var tilfeldigheter som gjorde at han endte opp i Norge og Bergen. Da kjente han et sterkt behov for å skrive.
- Jeg følte at jeg måtte si noe om den urettferdigheten jeg har kjent på kroppen. Jeg var også i konsentrasjonsleir, riktignok ikke så lenge, men jeg var der og opplevde nedverdigelsen.
- Føler du at du har fått ut det meste, eller må du jobbe videre med opplevelsene fra krigen?
- Jeg føler at det meste har kommet ut, særlig gjennom de to siste romanene mine, som ble godt mottatt både i Bosnia og i tidligere fiendtlige samfunn som Serbia og Kroatia. Nå tror jeg at jeg skal la krigen ligge, og finne andre tema å skrive om, sier Topalovic. Han understreker imidlertid at ikke alt han har skrevet handler om opplevelsene under krigen. Han tar også leseren med til eldre tider.

Under tyrkisk herredømme
- En god del handler om det tidligere Titos Jugoslavia, og jeg har også skrevet om tyrkisk herredømme langt tilbake i historien. En fortelling er lagt til fjortenhundretallet. Da var det et innfødt folk i Bosnia, kalt bogomiler, som verken var ortodokse eller katolsk kristne, og heller ikke muslimer. De hadde sin egen religion, og var det eneste folket i Europa med denne religionen. Derfor ble de utsatt for nesten det samme som dagens bosniakker. Den katolske kirken presset på fra vest, og den ortodokse presset på fra øst. Men de satte seg imot, og ble derfor nesten utryddet. Da Tyrkia overtok Bosnia på 1500-tallet, tok de imot islam. Det er de som er dagens muslimer i Bosnia, forklarer forfatteren, og legger til at historien har en lei tendens til å gjenta seg.

Av Trond Anfinnsen