Populærkulturen har kolonisert verden og gjort den flat, intetsigende og tom. Alt skal være kult, kjekt og gøyalt. Ingenting får lov å være anstrengende, komplisert og innadvendt. Håkon C. Pedersen er ikke nådig overfor det såkalte postmoderne samfunnet i boken ”Eksistensfilosofi, religion og humanisme”.

Det er den norske eksistensfilosofen Hans Skjervheims særegne myndighetshumanisme innenfor fellesskapssamfunnet Pedersen har som bunnlinje i sin essaysamling. Skjervheim (1926-1999) har hatt en betydelig innflytelse på norsk samfunnstenkning og filosofi. Sammen med Dag Østerberg og Audun Øfsti var han sentral i den såkalte positivismestriden her i Norge, med front mot anvendelsen av naturviteskapelige metoder innen samfunnsvitenskapene, der mennesket ble betraktet som et naturalistisk objekt, og ikke som et subjekt med en fri bevissthet. Veldig forenklet kan vi si at debatten dreide seg om i hvor stor grad det er mulig å være ”objektiv” i humanvitenskapene.

Du er stadig et åpent spørsmål
- Hva er egentlig eksistensfilosofi?
- Å være eksistensfilosof betyr at du ikke betrakter deg selv som et naturalistisk objekt, men som fri bevissthet. Ifølge Skjervheim er denne bevisstheten, dette med-vitet, karakterisert ved at det vet at det vet, at det går ut over – transcenderer − seg selv, og at det er seg selv et spørsmål. Mennesket er altså ikke bare et rent faktum. Det karakteristiske ved eksistensen er derfor ikke at den er tvunget eller styrt av beveggrunner som kausale determinanter, men at den snarere forholder seg til beveggrunnene. Den frie bevisstheten er derfor ikke, som Freud postulerte, de biologiske drifters tjenestepike, prisgitt sin karakterstruktur og hele dette underlaget. Du er ikke en gang underlagt din egen personlighet. Du er stadig et åpent spørsmål for deg selv, hvem du vil være, stadig i forandring, forklarer Pedersen ivrig. Han forklarer videre at dette filosofiske grunnsynet får avgjørende betydning for egen væren:
- Den frie bevisstheten fører til en vid ansvarlighet. Du kan i langt mindre grad unnskylde deg, for eksempel med å si at jeg må være autoritær fordi det er sånn jeg er. Du er aldri sånn eller sånn, du definerer deg selv hele tiden. Dette er den frie bevisstheten, i motsetning til den bevisstheten som tingliggjør, eller objektiverer, seg selv, forklarer Pedersen.

Tidligere determinist
Forfatteren er ikke selv filosof, og han karakteriserer boken sin som verken fagfilosofi eller populærfilosofi, men snarere som en slags formidlingsfilosofi. Pedersen har hatt en variert yrkeskarriere som ingeniør siden 60-tallet. Hans filosofiske grunnsyn endret seg dramatisk da han selv kom over skriftene til Hans Skjervheim.
- Jeg var det som kalles for en universaldeterminist. Jeg trodde at alt, også mennesket, var skjebnesvangert underlagt en ubrytelig rekke av årsaker og virkninger. Men så begynte jeg å lese Skjervheim i begynnelsen av 60-årene. Det var et mildt sjokk. Plutselig avslørte han at den determinismen jeg hadde satset hele min forståelse på, var hva han kalte selvrefererende inkonsistent. Altså, dersom du skal skrive en bok, som for eksempel denne, og boken skal være naturalistisk og kausalistisk, altså bestemt av årsak og virkning i en ubrytelig rekke, så ville den ikke hatt gyldighet innenfor det intelligible univers der den henter sin argumentative og rasjonelle gyldighet. Den ville vært et naturprodukt, og således helt uten argumentativ relevans. Skjervheim har veldig mange eksempler på dette, og en del av dem er gjengitt i denne boken, sier Pedersen. Han fortsetter:
- Det Skjervheim blant annet var opptatt av, var å avsløre sånne naturalistiske filosofer. Disse hadde en filosofi som var slik at den gjaldt alle andre, men ikke dem selv. Dersom filosofen selv skulle være et naturalistisk ledd, så ville hans egen filosofi uvegerlig gå i oppløsning. Dette gjaldt for en haug med filosofiske retninger som Skjervheim avslører. Dersom du som determinert naturalist pretenderer å si noe som er sant, så ville det verken vært sant eller usant, det ville bare vært et rent naturprodukt, noe som var forutbestemt. Det ville befinne seg utenfor det intelligible univers, forklarer Pedersen.

Kulturelt forfall
- Hvilken rolle vil du si filosofien generelt har i dag?
- Altfor liten. Ett av av de sentrale emnene i boken er at jeg går til felts mot vår epokes pubertalisme og infantilisme, to fenomener som er overveldende i store deler av vårt samfunnsliv. Altså dette at du skal vende tilbake til det barnslige. Alle tidligere bånd som lå i oppdragelse, kultur og tradisjon har gått i mer eller mindre oppløsning. Fenomenet har fått mange navn, som for eksempel ”postmodernisme”, eller ”flytende modernitet” etter Zygmunt Bauman. Det vi er vitne til, er en altomfattende, friksjonsløs ultraliberalisme, der det ikke lenger er kvalitativ forskjell på noe som helst. Finn din egen stil, din egen personlighet, dine egne referanser, og ingen preferanse er viktigere eller sannere enn noen annen. Alt flyter. Alt skal være kult, kjekt og gøyalt. Det skal for alt i verden ikke være selvanstrengende, selvdisiplinerende, komplekst, innadvendt, mediterende eller reflekterende. Den moderne, kortsluttede populærkulturen har kolonisert vår livsverden, og gjort den flat, intetsigende og tom, sier Pedersen engasjert. - Vi morer oss til døde.

Alt er populærmusikk
- Underholdningskulturens flate landskap blir det landskapet alt annet landskap blir vurdert fra, sier han videre, og illustrerer påstanden på følgende måte:
- Beethovens symfonier er ikke lenger ”musikk”, det er ”klassisk musikk”. Med ”musikk” menes i dag utelukkende populærmusikk, og mye av det vil jeg kalle ”kinesisk vanndråpetortur”, kopier av kopier av kopier, en utmattende, uutholdelig stereotypi.
- Du står ikke nå i fare for å simpelthen bare ikke forstå de nye musikalske utrykkene?
- Det har selvsagt med smak å gjøre, og jeg har min smak. Men jeg liker jo også populærmusikk. Problemet er altså at mens denne flate populærkulturen tidligere ble bedømt og vurdert ut fra overordnede kulturelle og kunstneriske kvalitetsstandarder og -kriterier, er det nå omvendt populærkulturen som selv utgjør disse standarder, og som kulturfenomenene blir vurdert ut fra. Dette er hva kommunikasjonsfilosofen Habermas kalte kolonisering av livsverdenen.
Pedersen er ikke enig i vår antydning om at han med sine synspunkt kanskje gir uttrykk for en kulturelitistisk posisjon.
- Da er i tilfelle kanskje opp mot halve den norske befolkningen kulturelitistisk. Men denne segregeringen mellom fin- og populærkultur er fatal.
- Fordi?
- Innenfor populærkulturen blir det aldri vist seriøst teater, som under Fjernsynsteatrets epoke. NRK, vår fremste kulturspreder, må ta sitt ansvar og spre skikkelig kultur. De sender jo ofte glimrende konserter på NRK 2, men de tør aldri sende seriøst drama verken på NRK 1 eller på NRK 2. En del av essayene handler om dette kulturelle forfallet i NRK. Nå har de der en kultursjef som bare er sånn måtelig interessert i kultur, påstår Pedersen.

Er israelerne terrorister?
Religion er også et tema i boken til Pedersen.
- Jeg er ikke religiøs i det hele tatt selv, men jeg innser at særlig kristendommen har bidratt sterkt til den vestlige, humanistiske moraltradisjonen, og i boken analyserer jeg det vi kaller kristen humanisme. Konklusjonen er at kristendommen riktignok har vært en leverandør av undertrykkende, repressive, ideologier. Samtidig har den også bidratt til det motsatte. For humanetikere er det kontroversielt at humanetikken skal være sterkt influert av kristne verdier, men det er den vitterlig, i hvert fall virkningshistorisk, hevder Pedersen.

Verkebyll
I siste kapittel tar han for seg en evig verkebyll i Midtøsten, nemlig konflikten mellom israelerne og palestinerne. Kapittelet har fått tittelen ”Er israelerne terrorister?”. Det er en skarp artikkel som nok vil vekke forargelse hos noen. Pedersen har sitert den kjente, jødiske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman, mest kjent for sin bok Moderniteten og Holocaust fra 1997. Han ble kreért til æresdoktor ved Universitetet i Oslo samme år, og Pedersen siterer fra det foredraget han holdt i den anledning, ”Holocaust som gjenferd”. Der går Bauman temmelig hardhendt til verks mot sine egne.
- Et nøkkelbegrep i mitt essay er ”retrospektivt nødverge”. Jødene har jo i over to tusen år vært utsatt for forferdelige overgrep, vært stigmatiserte, forfulgte, trakasserte og massakrerte. Seks millioner ble myrdet under andre verdenskrig. De ble regelrett slaktet som kveg, defaitistisk, uten å gjøre motstand. Dette har avleiret seg i den israelske folkesjelen som et ”aldri mer!”. Det har også satt seg i folkesjelen at det er de selv som er de virkelige ofrene. Men det forsvaret de nå utøver, er i vesentlig grad et retrospektivt nødverge. Det rå og tøylelsesløst hjerteløse i dette selvforsvaret har klart irrasjonalistiske, freudianske trekk, også ved sin selvskading. Israel risikerer jo å bli utstøtt fra samfunn med siviliserte stater, med den fare for deres egen statsdannelse dette innebærer. Men jødene er et moralsk selvbevisst folk, med røtter felles med våre egne. Selv om de i oppfører seg barbarisk, så er de ikke barbarer, sier Pedersen alvorlig.

Tekst og foto: Trond Anfinnsen