Onsdag 23.12.09
Vinterfugler
De roligste og mest høytidelige timene året hadde å by på, var i ferd med å bli innledet. Helligere enn påskedagen. Helligere enn begravelse og bryllup. Helligere enn alt annet for verdslige sjeler som Thor Due. Timer som hver eneste kristne sjel i verden dyrket i en rus av nestekjærlighet og forventning: De seks siste timene av selveste julaften.
Og det var nettopp da telefonen ringte. Vakttelefonen. Politiførstebetjent Thor Due ved lensmannskontoret på Fagernes fortrengte først lysten til å kverke selve telefonen. Knuse den, og gjøre ”First we take Manhattan” den tjenesten å ikke blande seg inn i Sølvguttenes korsang fra radioen. Han burde ha valgt en annen ringetone enn Leonard Cohens storslager før høytiden satte inn. Eller aller helst inntilt profilen på lydløs.
Deretter dempet han den usigelige lysten til å kvele vakthavende ved kammeret på Gjøvik, som VÅGET å ringe midt under julemiddagen med familien. Men han behersket seg. Mumlet et nesten lydløst ”unnskyld” til Torunn og guttene, fikk herredømme over drapslysten, og svarte.
Aspirant Lage ravn etterapte førstebetjentens demonstrative handling, og la fra seg kniv og gaffel på tallerkenen. Han utførte operasjonen med en viss lettelse. Fru Dues medisterkaker var ikke akkurat mye å få julestemning av. Harde og kompakte som golfballer, var de. Det var et forventningsfullt blikk han løftet mot sin overordnede. Et kort ”ja” og ”mmm” i telefonen ble etterfulgt av et nikk mot aspiranten. Et signal som også fikk ham til å mumle et ”unnskyld” til husets frue og barn, slik at han kunne reise seg, og følge Thor Due ut til entreen.
På trammen ble førstebetjenten stående og vente på aspiranten, som slet med å få uniformen utenpå dressen. Førstebetjenten kneppet skinnjakken i halsen, og satte skyggelua på. Ingen av disse var plagg som passet til ulende vind og snøfokk, men oppholdet utendørs kunne da for pokker ikke vare hele julekvelden heller.
Snøfallet de siste dagene skapte en perfekt ramme for innledningen av juledagene. I skinnet av naboens usmakelige grønne og røde lysende girlandere i epletreet og rundt verandaen, svevde finkornet snø i alle retninger på den flate plenen hans.
Den tiltakende vinden varslet væromslag og høyere temperaturer. Antakelig hadde kakelinna, som hadde vært fraværende i desember, bestemt seg for å snike seg inn nå.
– Helvete, jeg glemte mobiltelefonen i entreen hjemme hos deg.
Due humret lett, og svingte unna for en snøfonn på riksvei 51 mellom Fagernes og Beitostølen. De skulle bare kjøre noen kilometer, og var på vei for å sjekke en havarert bilist før kranbilen var på plass, for så å komme seg raskest mulig tilbake til duereiret for å nyte resten av julekvelden.
– Der ligger den godt. Du finner den snart igjen. Dette bør ikke ta lang tid.
Politiførstebetjenten fikk ikke svar fra sin unge kollega. Typisk nok. Slik hadde det vært de to månedene aspiranten hadde hatt tilhold ved lensmansskontoret i Valdres. Ordknapp, dyster og mystisk. Due hadde inntrykk av at Valdres ikke akkurat var førstevalget for en unggutt fra rosenborgbyen når han skulle utføre plikttjenesten i forbindelse med politiutdanningen.
– Tradisjon, sa Thor Due plutselig, uten at han egentlig tenkte å si noe som helst.
– Hva da?
– At aspirantene får vakt på julaften. Det skal liksom lære dere at det er noe som heter plikt. Det er derfor du fikk fri uka før julehøytiden, slik at vi kunne utnytte deg til fulle i høytiden, humret førstebetjenten.
– Jaha?
– Og i Valdres har vi i alle år gjort det slik at aspiranten blir bedt på julemiddag hos vaktkollegaen. Og siden jula likevel var ødelagt for din del, ble det altså hjemme hos oss, fortsatte Due, og prøvde med en liten latter.
– Jaha?
Og mer kom ikke. Nei. Det var kul umulig å få i gang en fornuftig samtale med denne karen. Det fikk være.
Trist, egentlig, tenkte Due. Det ville vært så hyggelig om han hadde åpnet seg litt. Kommet litt nærmere innpå ungdom som vil skape seg en karriere i samme profesjon som ham selv. Snakke fag med fremtidens forvaltere av lov og orden. Men det gikk ikke med Lage Ravn.
Vind og snøfokk hadde nok husert en god stund allerede. Riksvei 51var pakket full av kaldt, hvitt pudder, og halvert den opprinnelige veibredden. Det var ikke å undres over at enkelte fikk problemer på dette føret. Håpet var at trafikken på veiene i Valdres var så liten på en julaften, at dette ble den eneste utrykningen. Patruljebilen manøvrerte seg stødig mellom tarmer av fonner som strekte seg ut.
Due skulle akkurat til å kommentere at snøplogen burde komme seg ut på veien, da tanken ble avfeid av Lage som faktisk stilte et spørsmål:
– Mener du også det er nødvendig å sjekke ut hver eneste lille uregelmessighet i trafikken?
– Ja. Helt til vi har tatt gærningen som drar rundt og strør rundt seg med lik langs veiene. Du vet, plutselig kan en farlig forbikjøring eller en sladd på glatta avsløre ham, ironiserte førstebetjenten, og håpet aspiranten oppfattet det slik som det var ment. For å slippe et nytt ”jaha”, var han rask med å poengtere synspunktet sitt nærmere:
– Det er for at folk flest skal føle seg trygge for at vi alltid er i nærheten. Han skaper frykt, denne figuren som har stukket skrujern i nakken på de to sjåførene i Melhus og Harpefoss. To lik i løpet av to dager, drap utført nøyaktig på samme måte. Det er stående ordre å sjekke ut alle uregelmessigheter. Men den ordren fikk jo ikke du med deg, siden du har hatt fri den siste uka.
Han følte seg litt bedre når han fikk anledning til å være litt lærer. Det var tross alt en del av jobben når han ble plassert på vakt med en aspirant. Reaksjonen fra eleven var som forventet:
– Jaha.
Bilen hadde fronten godt plantet inn i brøytekanten. Due parkerte patruljebilen fem seks meter foran den havarerte BMWen av type 218. Han lot hovedlysene være påslått, slik at politimennene hadde arbeidslys for oppgaven som stod foran dem; å eliminere nok en mulig drapsmaskin.
Kvinnen som kom til syne bak frontruta på førersiden, satte en tommel i været, og et tilsynelatende lettet uttrykk kom til syne i et ansikt. Snart stod to politimenn ansikt til ansikt med kvinnen som befant seg i ytterste nød på selveste julaften på en nesten ufremkommelig landevei i Valdres. At hun ikke var lokal, kunne Due slå fast med det samme.
– Lerche. Ida Lerche.
Det var bare så vidt politiførstebetjent Thor Due fikk med seg navnet gjennom suset av vind som rusket i granskogen og snø som føyk i alle retninger. 30 meter bak bilen hennes hadde det allerede bygd seg opp en fonn som nå nesten stengte hele veibanen. Men den var ikke større enn at en bil kunne passere den, dersom det skulle komme en.
– Og du er alene?
– Helt alene. Jeg har vært så redd. Takk for...
De siste ordene fikk ikke førstebetjenten med seg.
– Hvor er du på vei?
– Beitostølen. Jeg skal feire jula med søsteren min som er på hytta der oppe.
Due nikket, og fikk en porsjon drivende snø i ansiktet.
Lage Ravn var allerede i gang med å undersøke bilen. Den stod godt klemt inn i snøkanten. Ikke til å rikke uten hjelp fra andre hestekrefter.
– Jeg får ikke startet den igjen, meldte kvinnen. Jeg mistet nøkkelen i snøen da jeg forsøkte å dytte bilen tilbake på veien. Jeg er helt fortvilet, aner ikke hva jeg skal gjøre.
Hun så bort på Lage Ravn, som allerede hadde vært rundt bilen og sjekket. Nå var han i ferd med å åpne døren på passasjersiden. Han ropte mot Ida Lerche i det han satte seg inn i passasjersetet.
– Jeg skal bare finne vognkortet.
– Det er ikke der, jeg har sjekket. Det er min brors bil, jeg låner den bare. Jeg vet ikke hvor han oppbevarer slike ting. Men i hanskerommet er det ikke.
Due gjorde et tilrop til kollegaen, og gjorde tegn til å la være. Førstebetjenten ville ikke gjøre denne sekvensen mer formell enn nødvendig. Det var julaften, og kvinnen hadde tydeligvis vært dobbelt uheldig. Først ved å deise inn i snøkanten, og deretter med å miste nøkkelen. Han vurderte et øyeblikk om han skulle begynne å lete. Det var som om den unge kvinnen leste tankene hans:
– Jeg har søkt rundt hele bilen, det er kul umulig å finne den...
– Vi finner nok på noe, trøstet Due, som desperat forsøkte å få den kreative delen av hjernen i funksjon, for å slippe unna en tur til Beitostølen.
Taxi, ambulanse... hva som helst. Bare han slapp unna, og fortest mulig kunne komme seg hjem til familien.
Hun løftet hodet og vendte det mot politimannen. Et par vidåpne, dype, brune øyne så rett inn i hans. Han kunne ikke med sin beste uvilje finne på å være formelt granskende mot en slik vennlig skjønnhet. Det var jo julaften. Og når sant skulle sies, var hun i en langt mer fortvilet situasjon enn en politimann som søkte unnskyldninger for å slippe unna plikten.
Kvinnen var pen. I begynnelsen av 20-årene, tippet Due. Kledd i en slags hvit ullparkas med hette. Det var øynene som gjorde henne vakker. Øynene og håret. En lys pannelugg danset på panna. De brune øynene avslørte at hårfargen neppe var ekte. Han lurte et øyeblikk på hvordan resten av håret var dandert. Han hadde en svakhet for kvinner med halvlangt hår og pannelugg. Selv om dette eksemplaret av kjønnet var altfor ung til at han kunne begjære henne uten et stikk av dårlig samvittighet. Rundt hetta var det sydd på en halv mink.
– Jeg setter pris på at du sier det, tror du vi får startet den likevel når vi får hjelp fra de som kommer med bergingsbilen?
Aspirant Ravn stod plutselig ved siden av dem. Han hadde brukt tiden godt, og undersøkt både motorrommet og forsøkt tenningen.
– Det ser nok umulig ut, dessverre. Ingen sjanse til å tyvstarte denne kjerra. Motorrommet er pakket med snø, og høyre forhjul ser ut til å ha fått en smell. Jeg tror kanskje du bør belage deg på alternativ skyss for sikkerhets skyld. En drosje, for eksempel.
Førstebetjent Thor Due ble overrumplet av aspirantens plutselige vilje til å øse ut ord.
– Er det enkelt å skaffe drosje nå, da? smilte kvinnen mot den unge mannen.
Due fornemmet hvordan hun brukte øynene mot den unge aspiranten. Tonefallet var ikke til å ta feil av. Der var det en god porsjon flørt. Due tippet at de var på omtrent samme alder.
– De fleste drosjesjåførene sitter nok med ribba og akevitten nå, men det må vel være mulig å få tak i hvert fall en som vil kjøre deg til Beitostølen, vil jeg tro. Bilen din er helt død, du kommer i hvert fall ikke videre i den.
Jøss, så mild og snakkesalig aspirant Lage Ravn plutselig ble. Og det smilet kledde ham da virkelig godt.
Due studerte det unge paret som øyensynlig stod og studerte hverandres ansikter. Øynene i begge ansiktene lyste av nysgjerrighet. De målte hverandre, vurderte hverandre og ertet hverandre med dem.
Due så på henne igjen. Ida Lerche var virkelig en vakker kvinne. Strålene fra hovedlyktene på politibilen lyste opp ansiktet, og Due kunne igjen se sårbarheten i uttrykket.
Han hørte knapt ordene i samtalen dem imellom. Men begge smilte, og så ut til å trives med situasjonen.
Visst! Thor Due skammet seg en smule. Hvordan kunne han, halvgamle familiemannen, stå og vurdere en ungdom som Ida Lerche som vakker? Det burde han ikke ha naturens tillatelse til. Slike ting hørte ungdommen til, og nå stod to unge mennesker overfor hverandre på den helligste høytidsdagen året hadde å by på, og glemte all savn av familie og ensomhet et lite øyeblikk. En ung kvinne som hadde havarert med bil et fremmed sted i verden. En politiaspirant som var strandet langt fra sin egen familie, og blitt pådyttet familiær hygge i en helt annen landsdel enn der han helst ville tilbringe julen. I det fjerne hørte han at brøyteplogen var ute på veien. Vinden bar lyden av stål mot hardt snøunderlag flere kilometer, og om noen minutter ville den være her.
Due bestemte seg for å leke julenisse. Legge frem et forslag som både ville være anstendig for ham selv, og hyggelig for de to unge, ensomme.
– Hør her!
Han måtte nesten rope ut ordene for å nå frem gjennom i vinden.
– Jeg foreslår at Lage kjører deg til Beitostølen, så venter jeg her til bergingsbilen kommer. Så blir jeg med den til Fagernes, og tar med meg en ny patruljebil derfra, så får vi ordnet dette så fort som mulig. Du kommer raskere til søsteren din, og Ravn og jeg kan gjøre oss ferdige her. Høres det greit ut å gjøre det slik?
De to unge vekslet blikk. Jo, det så ut til å være en grei løsning for alle parter. Anerkjennelsen for det gode forslaget ble uttrykt av et takknemlig blikk fra den unge aspiranten. Nå kunne han i stedet for å kjede seg sammen med en fremmed familie kombinere nyttig politiarbeid med å stifte nytt bekjentskap med en ung dame. Og den unge damen var mer enn happy for å slippe unna dette stedet, hvor vind, snø og iskald bil gjorde tilværelsen heller utrivelig. Hun dukket inn i BMWen, plukket med seg håndvesken og en liten bag, og var klar. De unge menneskene satte seg i politibilen, og forsvant i retning Beitostølen.
Det ble stupmørkt rundt Due da patruljebilen med Lage Ravn og Ida Lerche forlot ham. Over ham ulte vinden, og toppene på grantrærne ved veien vred og bøyde seg mot ham. Det var en slags idyll, selv om været ikke tillot ham å nyte øyeblikket. I det fjerne tok lyden fra snøplogen stadig mer over.
Han bestemte seg for å ringe og etterlyse bergingsbilen. Disse sjåførene utviste ikke alltid like stor pliktutøvelse for yrket som en politimann eller brøytebilsjåfør gjorde. Nå kunne han med god samvittighet kreve umiddelbar tilstedeværelse, siden han selv var på stedet, og ikke minst fordi han trengte skyssen ned til Fagernes.
Han innså at brøytebilen ville være her om få minutter. Han håpet å rekke samtalen med bergingsselskapet før den nådde frem. Han satte seg inn i passasjersetet på den havarerte bilen, og tastet en hurtigkombinasjon på mobiltelefonen. Her inne var det kaldt, men i hvert fall stillere og mer gjestmildt enn utenfor bilen. Det var dessuten ingen god ide å befinne seg utendørs når brøytebilen passerte med en kaskade av vindtrykk og snø-eim rundt seg.
Vakthavende mann hos bergingsselskapet satte ikke pris på å bli påminnet om at han hadde arbeid å utføre. Men han var allerede underveis, så førstebetjent Due slapp å bruke ubehaglige ord under samtalen. Han fikk akkurat brutt forbindelsen da brøytebilen hadde kommet så nær at intet annet enn snøjageren kunne høres. I sidespeilet kunne han se hvordan plogen raserte fint opplagte snøfonner langs brøytekanten. I det den passerte, hadde den rasert naturens kunstverk bakenfor bilen han satt i, og etterlatt seg en perfekt brøytekant. Due ventet på at stillheten skulle ta grep etter hvert som bilen nå fjernet seg fra stedet. I all kaskaden av lyd i det bilen passerte, følte han hvordan kjøretøyet han satt i ristet av vinddraget og trykket. Han skuttet seg, og priste seg lykkelig over at han ikke befant seg utendørs.
BMWen ble innhyllet i et tåkehvitt slør, og gjennom frontruta kunne han se hvordan snøkrystallene fanget opp noe av det røde lyset fra brøytebilens baklykter. Så ble alt med ett helt mørkt. Noe la seg på frontruta. Og det var ikke hvitt. Det gled fra taket og ned på panseret. Han kunne ikke umiddelbart se hva det var. Selv om han satt, kunne han enkelt tenne lommelykta som hang fast i beltet. Strålen rettet han rett i frontruta.
Et nøkkelknippe. På den umiskjennelige skinnlappen som røpet hva den var festet i, blinket et merke. Sirkelen med de blå og hvite feltene røpet bilmerket før han så ordene i den sorte sirkelen utenfor. BMW.
Det som fikk Due til å stivne, var hånden som holdt den fast. Kroppen som hånden hang fast i, lå over panseret. Hodet lå stille, og det røde skaftet på skrujernet som stod fast i nakken, minnet Due om fargen på julegardinene hjemme.
Novelle av Kjell H. Mære
« TILBAKE ! | |
|
| NYHETSBREV | | Interessert i å motta nyhetsbrev fra Commentum Forlag? Fyll inn e-postadressen din under, så sender vi deg relevante nyheter med jevne mellomrom! På grunn av spam har vi måttet sperre denne registreringstjenesten for enkelte e-post-domener, blant annet @yahoo.com. Dersom din adresse sperres, ber vi deg registrere din adresse manuelt via e-post til post@commentum.no. |
| | LES COMMA PÅ NETT | | | | Vårt nyhetsblad Comma kan leses på nett. Klikk på lenken under.
 COMMA | |
| GOD SOMMER | | | | 
Commentum Forlag ønsker alle en riktig god sommer! | |
| KONTAKT OSS | | | | COMMENTUM FORLAG
Gamleveien 87
4315 SANDNES
Telefon:
51 96 12 40
Telefax:
51 96 12 51
SEND OSS EN E-POST | |
|
)